I går ble det klart at Norges regjering nok en gang forlenger sine reiseråd. Som før gjelder rådene for nesten hele verden, med unntak av noen regioner i Finland. En kommentar fra en leser fikk meg til å tenke på dette med råd. Reiseråd. Det er jo bare et råd.
Ja, for det ligger jo i ordet «reiseråd» at dette er et råd. Ikke et krav. Ikke et forbud. Dette har jeg jo skrevet om før, da jeg påpekte det samme i et forsøk på å roe gemyttene mellom de som reiser og de som ikke reiser.
Men når reiserådene igjen er forlenget kan jeg ikke unngå å tenke på at, joda, det er kanskje et råd, men det er ikke bare et råd.
Reiserådet har nemlig mange praktiske konsekvenser.
Norske forsikringsselskaper tar seg godt betalt for reiseforsikringer uten å gi dekningen man ellers ville forvente. Mange dekker ikke overhodet, andre dekker bare delvis. Forsikringsselskapene ble faktisk beskyldt for å sko seg på corona ganske tidlig i pandemien. Vi publiserte til og med en sak om det, skrevet av Emil Andre Rasmussen Engø i Magasinet På Reisefot.
Reiserådet fører også med seg et krav om karantene når man kommer hjem. Det hindrer mange fra å reise. Folk flest velger jo å følge rådene fra sine egne myndigheter.
Og skulle du komme i vanskeligheter når du er i utlandet får man ikke den hjelpen man ellers forventer fra Norge hvis landet du reiser til er rødt. Da har du trosset reiserådene.
Dermed blir turistsektoren hardt rammet, og sekundærkonsekvenser av dette er arbeidsløshet og store økonomiske problemer på de tradisjonelle turistdestinasjonene som Kanariøyene.
Ja, det er kanskje bare et «råd». Men det er et råd med omfattende konsekvenser. Ikke fordi fraværet av norske turister har globale konsekvenser, men fordi den samlede effekten av reiseråd over hele verden handler om langt mer enn at Kari og Ola Nordmann ikke får dratt til syden.
Vi vet at smitten sprer seg mer når folk reiser mer. Reiseråd er derfor et nødvendig onde. Men jeg kan ikke unngå å tenke på at fattigdommen også sprer seg, kanskje til og med raskere enn viruset, og at konsekvensene av tiltakene mot viruset ender opp med å skade like mye som viruset selv.
Det ser man effekten av i California, der ambulansetjenestene i Los Angeles har fått instruks om å ikke frakte pasienter med liten overlevelsessjanse til sykehusene. Og selv om situasjonen ikke er helt der i Europa, skal vi ikke ta det for gitt at helsevesenet alltid kan stille opp som vi er vant med.
Folk må selvsagt velge selv hvilken risiko de velger å ta. For det er et råd. Ikke et forbud. Men det er ikke bare et råd.