Tekst/foto: Bjørn Nilsen

Hele Tenerife gir sjelero, men ingenting gir meg mer sjelero enn skogene på Tenerife. Uansett vær. Men jeg pleier hygge meg ekstra hvor dagene byr på tåke, og kanskje litt duskregn. Ikke minst for bildenes skyld.

Greiner henger seg fast i håret. Jeg puster og peser. Jeg snubler i en trerot. Stabler meg på beina. Jeg elsker det. Jeg smiler, ler og karrer meg frem på uelegant vis. Det føles så utrolig godt.

Kamera er alltid med. Jeg knipser i vei og prater med trærne. Skogen poserer villig og er proffe fotomodeller. Kulissene er upåklagelig. Myk skogbunnen og grønne greiner.

Påstand: jeg mener trærne kommuniserer med hverandre gjennom elektriske signaler og gasser. Trærne har et «hemmelig liv.» De har følelser og hjelper hverandre, som en familie.

Trær kan varsle om farer, ved å sende ut gasser gjennom røtter og sopp-nettverk.

Nei, jeg er ikke redd for å bli ledd av. OK. Kanskje det er ønsketenkning, men det er en del av skogs-opplevelsen å bruke fantasien. Jeg er også overbevist om at dyrene kommuniserer telepatisk.

Jeg frir meg ikke fra følgende tanke: hvis man kunne fastslå én gang for alle hvor like plantene er dyrene, ville man bli nødt til å ta adskillig mer hensyn trær og andre vekster.

Ta en tur i skogene neste gang og tenk over det.