–⁠ Det må se magisk ut

På en liten strand mellom Patalavaca og Anfi stopper folk opp. De ser undrende ned på sanda.

Med stort fokus jobber Miroslav Semecký fra Tsjekkia på et av sine kunstverk i sanden. Det skal bli til et landskap som bare finnes i hans egen fantasi.

Jo nærmere vi ser på den vakre sandskulpturen, jo flere detaljer kommer til syne. Er det Norge, spør vi oss selv.

Men nei, det er ingen aktive vulkaner i Norge. Det idylliske landskapet deles på midten av en stor vulkan. Den spyr ut flammer. I vinduene på de mange husene står det lys. De har tilskuerne tent.

Mellom små hus og tett skog av vakre vintertrær, snirkler det seg små veier og trapper. «Detaljnivået er jo helt sprøtt», tenker vi.

Hver eneste grunnmur har sin egen tekstur og mønster. Hvert trappetrinn er omhyggelig skåret ut i sand.

– Eksisterer ikke

For Miroslav har stedet, som bare finnes i sanden, fått sin egen historie. Mange synes det ser ut som et norsk landskap. Det er helt til vulkanen begynner å spy ut flammer.

– Stedet jeg lager eksisterer ikke, med vulkan, hus og trær som i et nordisk landskap. Mange som går forbi sier det er fra Norge. En mann fra Norge sa det ikke lignet, men så kom et par like etterpå og sa det var fra Norge. Jeg ser for meg at folk ville ødelagt stedet med hoteller og turisme hvis det fantes, forteller han.

Motivet med vakre fjell, vulkan og nordiske skoger har Miroslav laget flere steder. Her fra Marokko. Foto: Privat

Det første som slo oss når vi så kunstverket i mørket, var at dette minnet om noe tatt rett ut fra en varm og kjærlig julefilm. Men Miroslav selv sier landskapet er for alle, ikke bare de som feirer jul.

– Skulpturene mine kobler folk fra hele verden sammen, uansett hvor de er fra. Det har ingenting å si om de er kristne, muslimer eller hinduister. Jeg har laget kunst i Marokko, og da kom en gammel dame og ga meg mynter fra den lille lommeboka si. Jeg har jobbet i Israel også, og da kom det både jøder og muslimer.

Vanskelig start

Miroslav kom til Kanariøyene for første gang for 12 år siden. Han har vært på alle øyene, utenom El Hierro og La Palma.

– Jeg laget noen dyr, men jeg hadde en idé om et landskap fullt av trær og hus. Jeg samarbeidet med en venn, men jeg ville lage noe eget, forteller han.

Livet som kunster var ikke enkelt i begynnelsen. Som så mange andre før han, var det vanskelig å tjene til livets opphold.

Da Miroslav tjente åtte euro på to timer, bestemte han seg for å dra til Tenerife, der en venn av han hadde gjort det bra med sine skulpturer.

– Det er hardt arbeid, så jeg var litt skuffet, mens han hadde tjent 120 euro på to dager, forteller han, og legger til at han ofte jobber 13 timer om dagen på offentlig sted når han skaper et kunstverk.

Stedet og folkene som passerer avgjør lønnen hans.

– Noen steder er det veldig forbudt og politiet kommer for å fjerne deg med en gang. Men der kan man tjene mye. På stedene der vi får jobbe fritt, uten at politiet kommer, tjener vi mindre, forteller han.

En liten finpuss på noen trær, før kvelden kommer. Da skal lysene tennes. Foto: Canariavisen

Fantasi og øvelse

Bilder yter ikke rettferdighet til det nesten uvirkelige detaljnivået i skulpturen. Det er ikke alltid hendene klarer å gjenskape det hodet ser, heller.

– Det er et resultat av fantasi og masse øvelse. Jeg ser for meg hvordan det skal se ut, men noen ganger klarer ikke hendene å gjenskape det. Det er frustrerende og gir meg energi, slik at jeg ikke gir meg før jeg kan se på skulpturen og si at hendene har skapt det jeg så for meg i fantasien. Det må se magisk ut, sier han.

For Miroslav er det viktig at man skaper noe originalt. Alt for mange kopierer hverandre, mener han.

– Mange overlever fordi de kopierer andres idéer. De synger andre sine sanger, kopierer andre kunstneres malerier. Det er ikke noe personlig. Hvis man vil stikke seg ut må man skape noe ekstraordinært. Noe som skiller seg ut. Det er veldig viktig og jeg prøver å gjøre nettopp det, sier han.

Stadig flere detaljer kommer til syne når man kommer nært innpå de små husene og snødekte trærne. Foto: Canariavisen

Gråt for vulkanofre

Når skulpturen hans står ferdig, lysene tennes og vulkanen spyr ut ild, er det mange som stopper opp for å beundre kunstverket.

– Første dag på stranda føler jeg meg usynlig. Folk som går forbi vil ikke se på meg. Men jeg vet at når skulpturen er ferdig, vil de samme folkene se på med interesse. De vil hilse og smile. Det er sprøtt hvordan et kunstverk kan endre hvordan folk ser på deg.

Og det er ingen tvil om at kunstverkene til Miroslav påvirker de som går forbi. Noen setter seg ned i stillhet.

De blir sittende i egne tanker mens de beundrer landskapet. Andre vekker sterke følelser i Miroslav også.

– I fjor kom et par fra Tyskland. De tente to lys i vinduene og sa det var for La Palma, der det var vulkanutbrudd. Det var et følelsesladd øyeblikk. De gråt for de som var rammet, forteller han.

Det er ikke alltid enkelt å få hendene til å gjenskape fantasien. Miroslav gir seg ikke før det går. Foto: Canariavisen

– Finnes ikke ord

Som alt her i verden, er ikke skulpturene Miroslav skaper permanente. Sandskulpturene viskes, sakte men sikkert, ut av vær, vann og vind.

– Da føler jeg at det er på tide å skape noe nytt. Det er konstant, smiler han, og legger til at han setter stor pris på vennligheten til alle som går forbi, som stopper opp og ser på det magiske landskapet.

– Man må se det selv. Mange sier at det skaper en følelse av fred og virker beroligende. Det finnes ikke ord som beskriver det.