Øygruppen som lenge har vært et fristed for solhungrende nordmenn og et av Europas mest populære reisemål, står nå overfor en eksistensiell trussel – overturisme. 

Små, men betydningsfulle demonstrasjoner på Tenerife, rasende miljøvernere på Lanzarote, og planlagte aksjoner i Santa Cruz og Las Palmas, signaliserer en voksende motstand mot det som oppfattes som en invasjon, snarere enn besøk. Og ja, ordet invasjon brukes flittig av kanariere i sin beskrivelse av det vi kaller ferie.

Lokalbefolkningen er på barrikadene, drevet av et presserende krav om å sette grenser, ikke bare for antallet turister, men for selve kjernen i deres eksistens.

Et spesielt ømtålelig tema er boligmarkedet. Salget av boliger til ikke-fastboende utlendinger har presset boligprisene til nye høyder, noe som gjør det stadig vanskeligere for lokalbefolkningen å finne rimelige hjem. 

Kravene fra demonstrantene er klare: strenge begrensninger på boligsalg til utlendinger, i håp om å stagge gentrifiseringen som gjør at unge og lokale familier blir presset ut av markedet.

 

Det er på høy tid at vi nordmenn revurderer vår rolle, ikke bare som besøkende, men som aktører i en større økologisk, økonomisk og kulturell sammenheng.

Vi bør ikke vente på at lovgivende tiltak tvinger oss til å endre våre vaner; som turister og innvandrere på Kanariøyene, må vi ta grep om egen atferd.

Turisme er økonomiens ryggrad på Kanariøyene, men hva skjer når ryggraden er i ferd med å brekke? 

Øyene har vært vitne til en vekst i turisme som hverken er bærekraftig for samfunnet, økonomien eller miljøet. 

Faktisk har økonomien blitt så turistavhengig at den har mistet sin motstandskraft. Når vi oversvømmer øyene, oversvømmer vi også systemene som holder dem i live. Ironien er til å ta og føle på.

 

Turistfobi på Kanariøyene er ikke et resultat av fremmedhat, men et rop om hjelp. Det er lett for oss som tilreisende å si “men hva skulle de ha gjort uten turismen?”. 

Dét er et spørsmål enkelte har begynt å stille – og det bør bekymre alle som reiser hit. 

Infrastrukturen kneler, naturressursene ødelegges, og lokalbefolkningens tålmodighet tynnes ut av turister som tar seg til rette og mangler respekt for kulturarven til de som har åpnet sine armer for Europas frysepinner.

Er det rettferdig at vår ferielyst resulterer i en livsstilskrise for oss som kaller øyene sitt hjem?

 

Vi står ved et veiskille. Øyene trenger ikke blind konsumering, men bevisste beslutninger. 

Vi må stille oss selv spørsmål: 

Er det nødvendig å besøke allerede overfylte turistområder, eller kan vi velge mer lokalt?

Kan vi bidra økonomisk til lokalsamfunnene på en mer direkte og meningsfull måte? 

Kan vi redusere vårt fotavtrykk ved å velge bærekraftige reisealternativer?

Kan vi velge små og lokale hoteller, utesteder og butikker, fremfor utenlandske kjeder og masseprodusert turismeræl?

 

Kan vi slutte å bygge uønskede varder og sette opp skilt med norske stedsnavn i den kanariske fjellheimen?

Kan vi kle på oss som normale folk på offentlig sted?

Dette er ikke et anrop til boikott, men bør være til refleksjon og handling. 

Turismen må gå fra kvantitet til kvalitet, hvor hver turist bidrar positivt til øyenes fremtid, snarere enn å underminere den. 

Det er på tide at vi, som hyppige gjester til disse øyene, anerkjenner at våre handlinger har konsekvenser.

Vi må transformere vårt forhold til Kanariøyene fra å være passive konsumenter til å bli aktive bevarere. 

Kanariøyene fortjener mer enn å være et flyktig postkortmotiv; de fortjener å bli verdsatt, respektert og beskyttet.

La oss svare på turistfobi med handlinger som sikrer at disse øyene kan fortsette å være paradis, ikke bare for oss, men også for fremtidige generasjoner. 

 

Det er ikke bare øyenes bærekraft som står på spill, men også integriteten i vår egen turistetikk.

Norske besøkende har en mulighet til å lede an for ansvarlig turisme på Kanariøyene. 

Vi kan velge bærekraftige reisealternativer, unngå utenlandsk-eide all inclusive-hoteller, støtte lokale bedrifter, engasjere oss i miljøvennlige aktiviteter, og respektere lokalbefolkningens rett til å definere fremtiden for deres eget hjem.

Slik kan vi hjelpe til med å sikre at Kanariøyene forblir et paradis, ikke bare i våre øyne, men mer viktig, i øynene til de som lever der.