Norske Marina har i flere år lidd av sterke smerter og lammelser i ryggen. Hun føler seg hjelpeløs og forlatt av det kanariske systemet. Dette er historien hennes, om smertehelvetet, og hvordan en nordmann som har bodd fast på Gran Canaria i 7 år har blitt sviktet av et system som for mange er ukjent og fremmed.

Det er 17. juni, 2020 på Gran Canaria. Klokka har nettopp bikket midnatt når en e-post dukker opp i innboksen vår. E-posten er fra den norske kvinnen Marina Engan, som har et ord eller to hun vil dele med oss om situasjonen sin. Hun har nettopp lest på Canariavisen om hvem man bør kontakte når man er i en krisesituasjon på Gran Canaria. Hun skryter av en god sak, men samtidig er hun frustrert over at vi har glemt de fastboende. De som ikke bare kan ringe reiseforsikringen sin hvis de blir syke. De som må forholde seg til det kanariske helsesystemet. De som Marina er en del av.

Marina forteller i e-posten om sin egen situasjon. Hun flyttet til Gran Canaria med sin forlovede i 2013, med en stor drøm om å starte danseskole på øya. Et år senere tok forholdet slutt, og hennes forlovede flyttet tilbake til Sverige. Firmaet måtte avvikles, og da Marina ikke lenger kunne betale husleien i San Fernando måtte hun flytte. Den gangen var Marina fremdeles yrkesaktiv, og i tillegg til sin kjærlighet for kunst og håndtverk reiste hun rundt på hoteller for å selge hudpleieprodukter.  Senere skulle hun bo i Agüimes, før hun til slutt havnet tilbake i Arinaga, der vår historie begynner.

Saken fortsetter under annonsen. 

 

Den 25. juli 2016 falt Marina om på bussholdeplassen. Det skulle være begynnelsen på en årelang kamp for å få hjelp i det kanariske helsevesen. Hun hadde fått tarmiskemi, som innebærer at blodforsyningen til en del av tarmen blokkeres av blodpropp. Fra før hadde Marina reumatisme, og senere skulle hun også få en prolaps som presser mot nervene nederst i ryggen. Denne meget smertefulle tilstanden har gjort at Marina nå er inkontinent, og dermed ikke i stand til å holde på hverken urin eller avføring.  I Norge er helsemyndighetene klare på at dette bør opereres raskt.

Hver morgen må Marina ta en rekke medisiner, men det fjerner ikke problemet. Foto: Canariavisen.no

En pappeske med medisiner

Legene på Gran Canaria har utstyrt henne med nok medisiner til å fylle en pappeske, og disse skal hun ta hver dag. Problemet er at hverken langvarig eller akutt smertelindring gjør tilstanden hennes bedre, og i perioder er smertene så sterke at hun går flere dager uten søvn.

Også vanlig hygiene har blitt umulig. I den første e-posten forteller Marina at hun ikke husker sist hun turte å dusje.

Dans og fjellklatring

Historien om hverdagen hennes i dag står i sterk kontrast til den kvinnen som i 2013 flyttet til Gran Canaria for å starte danseskole. Den gangen klatret Marina i fjellene, hun tilbragte helgene i en av de unike grottene på Gran Canaria sammen med husverten sin og hadde vært en aktiv danselærer. På Gran Canaria fikk hun friheten til å bevege seg takket være det gode klimaet og en snill husvert som lurte henne med på turer for å trene henne opp for fjellklatring.

Hennes høyeste drøm er å kunne klatre i fjellet igjen, vandre i naturen, det hun kaller «lykken sin».

– Det er så utrolig vakkert, alt det jeg har opplevd. Det her var livet mitt, og jeg har mista det.

Saken fortsetter under annonsen. 

 

– Det her var livet mitt, og jeg har mista det, forteller Marina. Foto: Privat

I ferd med å gi opp

Tilbake på hjemmekontoret sitter undertegnede med sterke inntrykk. Dette er helt tydelig en varm kvinne som har stå-på-vilje, som vet hva hun trenger, men som ikke har noen igjen som kan hjelpe henne. Hun er i ferd med å gi opp. Denne e-posten skal hun få svar på, tenker jeg, og det med en gang.

Vi fortsetter korrespondansen. Neste dag forteller Marina at hun gjerne vil møte oss for et intervju. Hun sier hun tror det er viktig at folk blir klar over hvilke farer som lurer dersom man blir syk i et fremmed helsesystem.

Hun forteller også at situasjonen ikke har blitt lettere etter at hun ble boende alene siden februar, etter at hennes forrige forhold tok slutt.

I Arinaga

Det er 18. juni, 2020. Undertegnede befinner seg utenfor en liten boligblokk i Arinaga, sør-øst på Gran Canaria. Det er en vakker dag med 27 varmegrader og relativt vindstille til å være Arinaga. Jeg tenker at jeg ikke kan forestille meg hvor vanskelig hun må ha det, som sitter fast i leiligheten når det er så deilig ute.

Etter å ha vandret opp to etasjer på trapper som i seg selv gjør turer ut en umulighet for Marina, møter hun meg i leiligheten sin. Inne i stua høres det fuglekvitter fra tre parakitter, og en liten svart kattunge møter meg i døra. Det er enda godt hun har dyra til å holde seg med selskap, tenker jeg.

Saken fortsetter under annonsen. 

 

Alt Marina har igjen er dyrene, håndtverket, et smertehelvete og 45 minutters samtale med en psykolog hver 6. uke. Foto: Canariavisen

Et øyeblikk med latter

Marina er tydelig glad for selskapet fra undertegnede også. Hun viser meg rundt i leiligheten, på arbeidsrommet der hun lager smykker og vakre pyntegjenstander av stoff og glass. Hun viser åpenhjertig kaoset på roterommet, og vi deler et øyeblikk med latter når jeg forteller at det er like ille hos oss. Så setter vi oss. Det er maskepåbud i Spania på grunn av coronaviruset, og jeg frykter at munnbindet jeg har på meg vil gjøre det vanskelig for oss å få kontakt. Den bekymringen var ubegrunnet, for Marina forteller historien sin med en åpenhet som er direkte rørende.

Lettsindig dans og glede

Aller først vil hun gjerne vise meg hvem hun egentlig er – hvem hun var – før lammelser og smerter i mage og rygg gjorde henne ute av stand til å leve et normalt liv. I videoen som spilles av på PC-skjermen hun har på stuebordet ser man en livsglad og sprek kvinne i 50-årene som danser lettsindig med sin daværende partner. Sammen skulle de drive danseskole på Gran Canaria.

– Det her kunne jeg gjøre, det har var sånt som jeg kunne gjøre før i tiden. Det er helt… Jeg savner det sånn. Det er dansen, det fine, som jeg savner så vanvittig.

Turer i fjellet

Marina viser meg bilder fra 2014, da hun fremdeles var sterk nok til å klatre i fjellet. Helgene ble tilbragt i en grotte i godt selskap, med lys, vin og musikk. Hun flyttet fra Agüimes til kysten igjen i 2014. Det ble for kaldt og fuktig for reumatismen hennes. Det var da hennes nye husvert begynte å ta henne med på turer til Vargas og opp i fjellet.

– Det var først senere at han fortalte meg at han hadde trena meg opp for at jeg skulle klare å klatre i fjellet. 

Saken fortsetter under annonsen. 

 

Hun beskriver nettene i grotte som fantastisk, og spesielt én opplevelse har brent seg fast i minnet.

– Jeg husker en episode hvor vi satt i grotta på kvelden, ute i kanten på grotta, med mat, vin og kos, da jeg så ut på Roque Nublo. Der blinka noen med et lys, så jeg tok lampen min og blinka tilbake, og så fikk jeg svar. Og da begynte en til, så vi var tre personer som delte et øyeblikk i fjellet. Det var helt utrolig, og jeg savner disse opplevelsene.

I dag er grotta hun kalte sitt hjem i helgene avsperret for å ivareta veggdekoren som ble laget av urbefolkningen på Gran Canaria.

– Jeg savner disse opplevelsene, sier Marina. Foto: Privat

Inn og ut av sykehus

I flere år har Marina blitt sendt inn og ut av kanariske sykehus. Legene gir henne smertelindring, men det Marina trenger er en operasjon. I Norge kunne hun fått hjemmehjelp og operasjon, men med en liten pensjon har hun ikke råd til å bo der. Heller ikke Sverige, hvor Marina har bodd i 38 år, er et alternativ. Hun er etablert og fastboende på Gran Canaria, og øya er hennes hjem. Det er ikke bare å pakke kofferten og dra. Å starte på bar bakke er ikke et alternativ.

– Jeg følte meg så overgitt, jeg forstår ikke hvorfor ingen hører på meg. Det samme gjelder sykehusene, det er det aller verste. Jeg har vært der annenhver dag de siste to ukene, og uten at det skjer noen ting.

Hun drar opp ermene for å vise meg de blå armene som bærer tydelig preg av gjentatte intravenøse behandlinger med smertestillende på sykehus.

Pappesken med medisiner

Marina henter frem en stor pappeske som er full av medisiner. Dette er bare halvparten av medisinene legen har satt henne på.

– Dette er frokosten min.

Det krever mye av henne når hun skal fortelle om de verste opplevelsene i møte med det kanariske helsevesenet. Stemmen skjelver når hun fortsetter.

– Jeg ringte til ambulanse en gang, og de to kommer inn på uteplassen der jeg satt å venta på de, men jeg sa jeg ikke kunne gå, for i magen var det altså en smerte som ikke går an å beskrive, helt vanvittig, og da tar de meg under hver arm å drar meg med. Da fikk jeg perforering i tynntarmen, og det kunne tatt livet av meg. Da fikk jeg jo hjelp for de så det med en gang, legene trodde ikke jeg kom til å overleve. Det var jo to meter av tynntarmen som var ødelagt.  Den gangen fungerte alt raskt og det var jo tre operasjoner, men utenom det, så kommer man jo bare inn på legevakta først og får intravenøs, og så beskjed om å dra hjem. Så snart smerten har letta, så er det bare å dra hjem. 

Saken fortsetter under annonsen. 

 

Operasjonen som aldri kom

Marina sier hun har prøvd å få behandling på smerteklinikken, og at traumatologen i Vecindario sa han ville hun skulle opereres. Det ble aldri noe av operasjonen.

– Legen min satt i gang for å samordne de forskjellige legene, nevrokirurg, smerteklinikken, traumatolog, det var liksom alt, og det skulle samkjøres det her. Det ble jo bare kaos av alt, og jeg kom dit en gang, men fikk ikke noe hjelp. Smerteklinikk skal man jo gå på regelmessig for å få hjelp, men det var en gang, jeg fikk ikke tilbud om å komme tilbake. Og sånn har det vært når legen min har prøvd å få igang noe. Jeg fikk komme til traumatologen i Vecindario og han ville operere, men overlegen sa tvert nei. Du er for ung til at det skal gjøres, det var det eneste de sa. Han sa at folk bare trodde det var å komme og operereres så blir alt bra. De lytter ikke i det hele tatt. 

– For det første er det ingen undersøkelse, det er det aldri, utenom på sykehuset i Meloneras, når de trodde jeg hadde full dekning på forsikringa, sier Marina. Foto: Google Maps

Ingen gullkort, ingen behandling

Den eneste gangen hun føler at hun ble godt tatt imot var på det private sykehuset San Roque i Maspalomas. Det var helt til de fant ut at hun ikke hadde gullkort.

– For det første er det ingen undersøkelse, det er det aldri, utenom på sykehuset i Meloneras, når de trodde jeg hadde full dekning på forsikringa. Da behandla de meg så bra, og gjorde nevrologiske tester. Jeg har funnet en forsikring som dekker alt, og det er AXA, men jeg har ikke råd til det. Skal jeg ha full dekning så jeg kan bli innlagt og operert så ligger den på 140 euro i måneden. Og tenk det at penger skal avgjøre hvordan livet skal bli? Penger og legene, og dessverre er det som oftest slik at det er sykepleierne man kommer til først, der blir det stopp.

Flere ganger har Marina blitt utskrevet fra sykehus uten tilstrekkelig behandling. Hun beskriver en situasjon hvor sykehuset overhodet ikke tar ansvar så fort du kommer utenfor døra. Slik har det pågått i flere år.

– Jeg har blitt utskrevet midt på natta på vinteren, i tynne klær fordi det var varmt på dagen, og den første bussen går klokka fem. Å sitte der i to timer å fryse med smerter, noe så utrolig. To ganger har jeg fått lov til å ta med meg laken fra sykehuset. 

Ingen ringer tilbake

Reumatismen kunne Marina leve med, og selv om hun levde et normalt liv med dette ble situasjonen forverret etter at hun snublet og falt på gata i Maspalomas. Først da ble det alvorlig. Etter operasjonene i tynntarmen i 2016 gikk alt nedover.

I dag lever hun alene, med unntak av sine kjæledyr. Hun kan ikke lenger leve et normalt liv, og situasjonen har blitt desperat. Marina prøver derfor å ringe den norske sjømannskirken på Gran Canaria. De prater sammen en kort stund før personen i den andre enden må ta en annen telefon. De lover å ringe henne tilbake, men samtalen kommer aldri.

Et smertehelvete

Marina når bunnen kvelden før vi skal intervjue henne. Hun tar store doser medisiner, og i fortvilelsen klarer hun å tilkalle sin forhenværende samboer. Heldigvis kommer han, for dette er ikke første gang hun prøver å ta livet av seg. Denne gangen går det bra, og hun er oppegående når undertegnede snakker med henne, men de to tidligere selvmordsforsøkene i vinter forteller oss at dette er en kvinne i en desperat situasjon. Helsevesenet har gitt opp før de har prøvd, kommunens sosialarbeidere tar ikke kontakt som avtalt. Alt Marina har igjen er dyrene, håndtverket, et smertehelvete og 45 minutters samtale med en psykolog hver 6. uke.

Saken fortsetter under annonsen. 

 

Et annerledes helsevesen

Møtet hennes med det kanariske helsevesenet er langt fra enestående. Lignende historier om nordmenn dukker opp fra tid til annen, og vitner om farene ved å flytte utenlands dersom man er syk. Det er et system som ikke fungerer slik vi er vant med fra Norge, og hvor de som velger å bli fastboende ikke bare kan ringe forsikringsselskapet i Norge når situasjonen blir desperat.

Marina forteller at hun også har hatt et infarkt i hjernen som påvirker språkevnene hennes i perioder. Frykten for det offentlige på Gran Canaria har gitt utslag for dette.

– Ofte når jeg kommer inn på noe offentlig så får jeg veldig vanskelig for å forklare meg, for jeg har hatt et infarkt i hjernen og det har påvirka meg slik at jeg plutselig kan miste språket. Jeg åpner munnen og det er bare rare lyder som kommer ut. Det er heldigvis lenge siden det har skjedd nå, for det var helt fryktelig. Derfor er jeg redd for å ta kontakt, for om ikke jeg får forklart ordentlig hva jeg trenger hjelp med, og hva jeg behøver, så kommer jeg jo ingen vei med noen ting.

– Det her var livet mitt, og jeg har mista det

Alt hun ønsker seg nå er den hjelpen hun trenger for å kunne ha et normalt liv igjen. Gjennom hele samtalen vår har undertegnede sittet med en klump i halsen, for det er så mye hun gjerne skulle ha gjort. Hun viser frem bilder fra fjellturer, dans og godt selskap. Tiden flyr, og til slutt må jeg takke for meg. Jeg lover at vi skal følge opp denne saken, og at jeg gjerne vil møte Marina igjen – denne varme personen som sitter med så mye innestengt livsglede, og som bare ønsker seg en tur i fjellet igjen.

– Det er så utrolig vakkert, alt det jeg har opplevd. Det her er lykken min. Det her var livet mitt, og jeg har mista det. Det her har de tatt fra meg. Hadde jeg fått hjelp tidligere så hadde jeg klart å trene meg opp igjen for å komme opp igjen, og det er min høyeste drøm. Grotta mi finnes ikke lenger, men det finnes andre grotter.

Har du behov for å snakke med noen?

Du kan ringe Mental Helse sin hjelpetelefon fra utlandet på +47 91 116 123. Kirkens SOS når du på +47 22 40 00 40. Røde Kors kan du nå på +47 800 33 321. Vær oppmerksom på at det ikke er gratis å ringe noen av disse tjenestene fra Spania. 

Er du i nød skal du ringe 112. 

Du kan også ta kontakt med Sjømannskirken i ditt område. Du finner en oversikt over de forskjellige avdelingene på denne siden.