Anmeldelse av La Palma - når marerittet treffer Kanariøyene
Vi fikk tilgang på serien før premieren. Men burde du se den?
Netflix-serien La Palma åpner med nerver i høyspenn. Fra første sekund trekkes vi inn i en dramatisk og visuelt slående verden, der naturens krefter truer menneskelig sivilisasjon.
La Palma her premiere på Netflix 12. desember.
Handlingen starter på en båt, hvor bobler i vannet leder til oppdagelsen av en død mann.
Dette er starten på en katastrofefortelling som balanserer vitenskapelig realisme og fiksjon med menneskelig drama og spektakulær cinematografi, pakket inn i noe som mest minner om en norsk matpakke med svett brunost.
Spennende, men forutsigbart
Serien følger flere narrative tråder som møtes rundt vulkanutbruddet på La Palma. En norsk familie på ferie, geologer som slår alarm om en mulig katastrofe, og lokale politikere som vegrer seg for å handle.
Handlingen er spennende, men forutsigbar.
De klassiske "Scandisaster"-elementene er på plass – fra døde rotter i grotter til skilpadder som flykter fra øya – men mangelen på overraskelser trekker ned.
Sterk visuell gjennomføring
Det gjelder vel så mye for karakterene som for resten av serien. Men der karakterutviklingen halter, briljerer La Palma visuelt.
Fantefilm har hevet standarden for katastrofefortellinger med sine storslåtte naturbilder og effekter. Dette overgår det vi tidligere har sett i sjangeren, spesielt på TV.
Vulkanutbruddene og tsunamien som skyller inn mot land er ikke bare troverdige, men rett og slett imponerende.
Å bo på øygruppen gjør at man kryper ekstra langt opp i sofaen når det står på som verst. Det er rett og slett ubehagelig å se på, slik det bør være.
Undervannsbilder av skilpadder som svømmer bort fra øya til dyster musikk, eller asken som sakte dekker mennesker i fortvilelse, setter en stemning som løfter serien til et visuelt mesterverk.
Føles stivt
Dessverre faller serien noe kort på karakterutvikling. Familien føles litt karikert – de ankommer La Palma med en merkelig entusiasme som minner litt om Charterfeber.
Naturlige konflikter som kunne ha utspilt seg bedre, føles påtvungne. Her må det være drama.
Interne konflikter – som morens flørting og datterens krangler – føles tidvis påtvungne. Det er klassiske katastrofefilmklisjeer som fungerer, men som mangler nyanser.
Lyspunktet er unge Sara, familiens tenåringsdatter, som imponerer med et troverdig skuespill.
Hennes reise som person, inkludert en sår og ektefølt kjærlighetshistorie, tilfører en emosjonell dybde som ellers mangler i serien.
Det er kanskje litt politisk korrekt å ønske seg mer lesbisk kjærlighet, men her fungerer det, for en gang skyld.
Vi skulle bare ønske at motparten var en kanarisk jente. Ei som kjente smerten til de som faktisk mistet liv, jobb barn og familie. Det kunne gjort historien om Sara mer interessant.
La en stefar skinne
Likevel er det rørende øyeblikk der spesielt stefaren i familien kommer til sin rett. Her bør alle stefedre kjenne litt på behovet for å stille opp.
Han nøler ikke med å ofre seg når det teller, han er der for både mor og barn, selv gjennom de minste konflikter.
Han burde fått en medalje for alle fedre og oppofrelsen de gjør for sin familie. Som far selv, liker jeg å tro at jeg ville ha vært ham i samme situasjon.
På den andre siden er de norske forskerne en blanding av stivt skuespill og tidvis merkelig dialog som veksler mellom dårlig engelsk, dansk, norsk og svorsk. Poenget ser vi ikke.
Et etisk dilemma
Alt i alt vet vi hvem som vil overleve, og serien legger inn litt for mye Hollywood-glans i et forsøk på å gjøre den universell.
Det største problemet med La Palma er hvordan den bruker en ekte tragedie – vulkanutbruddet på øya i 2021 – som bakteppe for ren underholdning.
Serien adresserer riktignok tsunamiteorier og klimafrykt, men glemmer menneskene som faktisk mistet alt under det virkelige utbruddet.
For fastboende kan dette oppleves som direkte smakløst, spesielt når de personlige historiene fra katastrofen ikke får plass.
La Palma er visuelt imponerende og leverer spenning som holder deg på kanten av sofaen.
Men den lider av et forutsigbart plott, stivt skuespill, og en dirkete ubehagelig mangel på respekt for de virkelige ofrene.
At serien var planlagt før utbruddet, er ikke en unnskyldning. De unnes ikke engang en tekstboks på slutten.
Samtidig fortjener serien ros for å inkludere vitenskapelige fakta og den reelle debatten rundt tsunamiteorier.
Det gir den en viss informativ verdi, selv om det ikke unnskylder at de menneskelige historiene fra utbruddet er oversett.
Det er god underholdning – men den kommer med en bismak. Dessverre blir både den og skuespillet for stivt, og for nært.
Terningkast: 4