Avsperret og glemt: 
Fra luksusdestinasjon til dødsfelle

Dypt inne i Gran Canarias grønne hjerte ligger restene av Hotel Balneario de Azuaje – en gang et praktfullt spa som tiltrakk Europas elite på jakt etter helsebringende mineralvann. 

I dag står ruinen igjen som et skremmende monument over forfall og glemt storhet.

Canariavisen tok turen inn i hjertet av dette forlatte hotellet som er avsperret for publikum, og det vi fant, var langt fra idyllisk. 

Det er heller ikke den dramatiske historien om hvordan den tidligere perlen ble forlatt. 

Livsfarlige ruiner

Fra det øyeblikket vi trådte inn på området, var farene åpenbare. Smale stier, nesten fullstendig gjengrodd av tett vegetasjon, leder deg over en sleip bekk. 

Et basseng fyllt med grønt og stillestående vann, ser rolig ut, men under overflaten trives liv som burde høre til i en sump. Å falle her ville vært livsfarlig.

Rundt oss reiser ruiner seg – høye, ustabile og med tak som bokstavelig talt kan rase sammen under føttene dine, eller over hodet på deg. 

Vi forstår raskt hvorfor det forlatte hotellet er avsperret med både jernport og lås. Guiden med en gruppe turister i området holder seg klokelig på lang avstand. "Crazy journalists" utbryter hun. 

Vi navigerte forsiktig over sprukne gulv og svaiende bjelker, med gammelt og rustent armeringsjern stikkende opp overalt, vel vitende om at et feilskritt kunne sende oss flere meter ned i de mørke kjellerne. 

Mørke hemmeligheter

Under bakken åpner et nettverk av kjellere og tunneler seg. Vi gikk inn i en smal, fuktig hulegang som syntes å strekke seg uendelig inn i fjellet. 

I bekmørket, med kun lommelyktene våre som lys, føltes det som om veggene krøp nærmere. 

Vannet dryppet konstant fra taket, og lufta var tung av råte og mugg. 

Det var som å vandre inn i en annen dimensjon – en som ikke ønsket oss velkommen. Bak meg hører jeg følget grøsse. 

Etter noen minutter står vi i en dyp kum, med bleke solstråler som skinner ned mot oss fra toppen, kanskje ti meter over oss. Vi er dypt under bakken. 

Men også her har det vært mennesker før oss. Her ligger det en madrass. En pute. Noen gamle falsker. 

- Har noen bodd her? Sovet her?! utbryter følget. 

Tunellen fortsetter innover. Den deler seg. Vi bestemmer oss for å snu - mobilbatteriet begynner å bli farlig lavt, det er ingen dekning, og vi har ikke med oss kritt for å finne veien tilbake. 

Veggene i ruinene utenfor den dype hulegangen vitner også om at flere har vært her før oss. 

Graffiti med slagord som «Vegan» og «Save the Planet» står i sterk kontrast til det historiske stedet. Det er en påminnelse om hvordan gamle ruiner blir et lerret for nye generasjoners uttrykk – eller vandalisme, avhengig av perspektivet.

Et sted for de rike

Hotel Balneario de Azuaje åpnet i 1868 og ble raskt en magnet for Europas overklasse.  Hotellet tiltrakk seg både europeiske turister og lokalbefolkningen, spesielt nygifte par på bryllupsreise.

Den unike kombinasjonen av naturlige kilder fra det vulkanske fjellet og spektakulær natur gjorde det til et av de første helse-spaene på Kanariøyene, nesten 100 år før de første charterturistene landet på øya. 

På sitt beste tilbød hotellet alt fra luksuriøse bad til dans og underholdning. Folk kom langveisfra, ofte med hest og kjerre, for å nyte vannets påståtte helsebringende effekter.

Fra 1907 ble tilgangen til spaet enklere med byggingen av en spektakulær viadukt som krysset ravinen, og forbant hotellet med Moya. 

Bademester, romantiker og drømmer

Og fra Moya kom også hotellets eier, José Cruz, inn i historien. Han tok over driften fra Casa de S. Fernando, der han påtok seg tittel som både eier og bademester. Hans personlighet er godt dokumentert gjennom kapusinerpresten Fray Lesmes Marreros sommerkrøniker:

«Han er den merkeligste mannen som noensinne har kommet fra Moya… Alltid smilende, morsom… Han tilbringer timevis med å fortelle vitser, anekdoter og historier fra sitt begivenhetsrike liv. En reisende, drømmer, romantiker og uhelbredelig eventyrer, som har vært i flere verdenshjørner. I sitt forsøk på å forvandle denne delen av ravinen til “et stykke Sveits”, brukte han all sin energi og kreativitet.»

Med små hoteller og hvitkalkede hus gjemt mellom klippene, langs svingete stier og bratte skråninger som klatrer mot fjelltoppene, ligger blomstrende hager – ekte hengende paradis – som ser ut til å balansere på kanten av stupet, holdt oppe av brombærkratt og slyngplanter. Her, uten håp om fortjeneste, men utelukkende for gleden av å gjøre godt, ble det investert kapital for å gi badende og feriegjester alle de bekvemmelighetene de kunne drømme om. Veier, fontener, vannledninger, hus og vertshus ble bygget for å vise frem skjønnhetene på denne øya, slik at de kunne spres og lovprises under andre himmelstrøk.

Men de idylliske byggene ble i 1938 rammet av en brann som ødela store deler av det tidligere så majestetiske hotellet. Det ble forlatt og stengt på grunn av helsefare, og de vanskelige tidene under den spanske borgerkrigen gjorde turisme vanskelig å leve av. 

Likevel fortsatte lokalbefolkningen å bruke ruinene til alt fra ulovlige fester til bryllup, i de få rommene som fremdeles stod. 

En voldsom flom i oktober 1955 ødela mye av anlegget og ble selve dødsstøtet for det fasjonable hotellet. 

Store drømmer

Gjennom tiårene har det vært flere forsøk på å gi stedet liv igjen. Lokale myndigheter har lovet restaurering og utvikling, men lite har skjedd. 

En rapport fra 1977 beskrev Azuaje som en «umulighet uten omfattende investeringer». 

Siden den gang har ruinen forfalt ytterligere, og med det har risikoen økt.

Hotel Balneario de Azuaje er ikke lenger en perle for helse- og velværeentusiaster. Det er et sted hvor naturen har overtatt, og hvor enhver som våger seg inn, risikerer livet. 

Vakkert område

For oss i Canariavisen var besøket en påminnelse om hvordan historien fortsatt lever, selv i ruinene. 

Det er noe nesten høytidelig ved å stå der, blant sporene etter et liv som en gang var, og se hvordan naturen sakte men sikkert tar tilbake det som en gang var dens.

Enten du er eventyrlysten eller historisk interessert, er Hotel Balneario de Azuaje verdt et besøk – men vær forsiktig  – å ta seg inn på selve hotellet er forbudt uten tillatelse, og ikke minst, farlig. 

Ruinene kan likevel beundres fra utsiden, gjennom den tette skogen og på den trygge siden av bekken. 

Følger du stien videre oppover, kommer du til en sliten rasteplass med en enslig benk og falmede informasjonsskilt. 

Det er tydelig at området har blitt glemt i tiden, men nettopp det gir også stedet en egenart. Her sitter historien bokstavelig talt i det steinete underlaget – eller i det som er igjen av det.

Tar du den krevende fjellstien som snor seg videre rundt åsen, vil du til slutt nå Firgas. Denne lille landsbyen er fortsatt kjent for sitt kildevann, det samme vannet som en gang lokket Europas overklasse til spaet i Azuaje, og som tappes på flasker den dag i dag.