Las Canteras - verdens beste bystrand

Hva er det så som er så fascinerende, eksepsjonelt og forførende med Las Canteras Tilgjengeligheten, for eksempel. 

Noen trinn eller en rullestolrampe ned fra promenaden, og du har gyllen sand under bena. Ren sand. Det er ei strand der det rett og slett ikke er forsøpling. Folk rydder etter seg, og akkurat som i skianlegg i Norge, er det et strandmannskap som hver eneste natt sørger for at stranda blir preparert og gjort klar til neste dag.

Et aktivt strandliv

I motsetning til andre populære strender, er ikke Las Canteras stappfull av solsenger. De finnes på noen få avgrensede områder. Rimelige er de òg. Profitt er ikke i høysetet her. Derfor blir det god plass til andre aktiviteter. 

En ser familier samle flokken til picnick. Fedre bygger sandslott med sine håpefulle mens mor sørger for å få seg et velfortjent friminutt mens det pågår. En jentunge hviner av fryd, eller skrekk, i det en bølge kiler henne på magen.

Det er satt av god plass til sandvolleyball, tennis og andre aktiviteter. I ene enden, ved Konserthuset, oppkalt etter en av 1900-tallets store tenorer, Las Palmas-mannen Alfredo Kraus, er det hundrevis av surfere som dominerer. 

De utfordrer naturkreftene og venter tilbakelent tålmodig på at den ultimate bølgen skal dukke opp så de kan fange den og ri den til lands. En surfer som mistet livet i ei surfeulykke, har til og med fått en minnevegg på promenaden.

I motsatt ende skaper verdens beste sandkunstnere sin egen versjon av juleevangeliet. Jesu-barnet, to stolte foreldre, et esel, hyrder på marken, noen sauer, en herrens engel og de tre vise menn kan oppleves på nært hold til de blir jevnet med sanden etter 6. januar når jula offisielt er over. 

Men ikke fortvil. Med jevne mellomrom dukker det opp andre imponerende sandkunstverk i nærheten av promenaden.

Gran Canaria har ikke bare verdens beste bystrand. Mange påstår at øya har verdens beste klima òg. Et evig sommerklima som gir bade- og solemuligheter året rundt. 

Ja, jeg sier bademuligheter. Det er ikke som i Norge der vi gispende vasser uti og skynder oss hutrende og blåfrosne på land igjen. Vannet er alltid behagelig varmt, noe som dessverre delvis skyldes klimaendringer.

Når dagen er på hell, kan vi sitte i vannkanten, høre småbølger klukke og se sola sette himmel og hav i brann før den synker ned bak fjellene i vest. Venter vi lenge nok, strør månen kanskje sølvglitter utover havflaten. Da er det på tide å overlate stranda til nattemørket og eventuelle husløse som går til ro der.

Ingen jålete catwalk

La oss sette oss på en cafè-terrasse og se verden passere forbi på promenaden. De første som dukker opp om morgenen, er ivrige joggere og folk som går seg våkne. Snart øker antallet til det som etter hvert ligner en folkevandring. Folk i bevegelse mot ett eller annet mål. 

Øyeblikkelig forstår vi at Las Palmas ikke er en turistghetto, men en spansk by med turister. 

Like tydelig er det at Las Canteras ikke er noen jålete catwalk. Selvsagt er det noen señorer og señoritaer som etter hundrevis av timer i treningsstudio synes de fortjener å få avsløre nesten alt, flexe muskler for almuen og vise fram titusenkroners-tatoveringene sine. 

Men dette er først og fremst vanlige folk-promenaden. Menneskearten i alle slags utgaver, størrelser og fasonger er her uomtvistelige, vandrende bevis på folk flest ikke har blitt tildelt smekre modellkropper.

Her tar nye verdensborgere sine første vaklende skritt og rystende oldinger kanskje sine siste. 

Det er barnevogner og rullestoler. En trassig treåring hyler i protest mot verdens urettferdighet. En ungdom kommer arm i arm med sin bestemor. Venninner på vift ser etter noen de kan vifte med. 

Et gammelt ektepar stavrer av gårde med støtte av hverandre og hver sin stokk. To menn kommer hånd i hånd, og noen hoder snur seg før noe annet stjeler oppmerksomheten.

Uteserveringene som ligger tett som hagl, er smekkfulle av gjester som tilsynelatende ikke har annet å ta seg til enn å glo på folk og nyte mat, drikke og livet i fulle drag.

Kelnere kjører elegant slalåm mellom promenadevandrere på vei med påfyll til gjester som har okkupert bordene nærmest havet.

Las Canteras har havet i fanget

Havet, ja. Endeløst, blått og blenkende. Las Canteras har det i fanget. Er en heldig dukker Teide, Spanias høyeste fjell, frem fra disen og minner oss på at Tenerife ikke er langt unna. 

Det er ikke alltid like vennlig havet, forresten. Av og til blir det urolig, ja, bent frem rasende. 

Da kan det komme settende og kaste kaskader av vann opp på promenaden, og folk som gir seg ut på å tirre båra, som vi kalte de i hine hårde dager, kan brått få seg en gratis saltvannsdusj.

En drar ikke til Las Canteras for partyparty og hålligång. Når kokkene er ferdige med å koke, brase og steke, når slitne kelnere lengter etter puta, når resturantgjester tømmer det siste glasset, når «la cuenta por favor» høres fra bord etter bord, når gatemusikantene pakker ned instrumentene sine, er det ikke lenge før den sydende promenaden er nesten folketom.

Da tar de over, alle de som bruker natta på at Las Canteras skal framstå plettfri og ryddig som alltid, for i morgen er det atter en dag.