Dette er en lederartikkel og gir uttrykk for Canariavisens syn. 

Kanariøyene har lenge blitt sett på som et forbilde når det kommer til kollektivtransport. I årevis har øygruppen fått skryt for sitt omfattende og effektive nettverk av busser, eller guaguas, som det heter på kanarisk.

Faktisk har Kanariøyene 2,77 busser per 1000 innbyggere, ifølge trafikkdirektoratet i Spania. Ingen annen region i landet kommer i nærheten av å ha så mange busser per innbygger. 

Disse bussene er viktige, både for turister og lokalbefolkning, som har hatt tilgang på et (tidvis) pålitelig og rimelig transportalternativ. 

Men de siste månedene har kollektivtilbudet på øygruppen blitt stadig mer kritisert. Den ene rapporten etter den andre vitner om overfylte busser, forsinkelser og kanselleringer.

Lokalt har man pekt på underfinansiering og dårlig forvaltning som årsakene til disse problemene. 

Mange har etterlyst radikale endringer. Fra nyttår kommer nettopp en slik radikal endring: bussen blir gratis for innbyggere som bruker den mer enn 15 ganger per måned. 

Hvordan det skal gå for en tjeneste som allerede er underfinansiert, lider av bussmangel, sjåførmangel og allerede overfylte busser, gjenstår å se. Spesielt trivelig blir det neppe for de som blir stående igjen, mens fulle busser kjører forbi uten å stoppe.

Forsinkede busser er også et problem. Å satse på bussen for å dra på jobb betyr ofte at man må legge på en ekstra time. Hadde folk satset på at bussen går når den skal, hadde de trolig fått problemer med sjefen. 

På Kanariøyene finnes det ikke tog, og med unntak av trikken på Tenerife er eneste alternativ privatbilen. Nord på Gran Canaria er det jevngodt med den forsinkede bussen, spesielt i rushtiden. 

At hele øygruppen er så avhengig av bussen, gjør også at konsekvensene for økonomien blir desto verre når ting ikke fungerer. For turistene betyr det kanskje at man ikke rekker flyet. At det må tiltak på plass er det liten tvil om. 

En løsning som har blitt foreslått, er opprettelsen av én enkelt transportmyndighet for hele øygruppen. Tanken er at en sentralisert koordinering vil fungere bedre, og at ressursene kan utnyttes der de trengs mest. 

Men før man bruker ti år og millioner av euro på å opprette noe slikt, kunne kanskje en skikkelig konsekvensutredning vært på sin plass, i forkant av at øyregjeringen presset gjennom gratis buss. 

Å kunne stole på at bussen går – og ikke minst at man får en plass når den først kommer – er avgjørende. Hvis folk mister tilliten til bussen, hjelper det lite at den er gratis. Trolig vil det bare gjøre problemene verre.