Bassisten Avisahi Cohen innvidde i går den 30. utgangen av jazzfestivalen Canarias Jazz & Mas. Festivalen varer frem til 25. juli, og det er ventet flere verdenskjente navn på plakatene.
Cohen viste frem sitt talent for å kombinere ulike sjangre og stiler, med låter fra sitt siste album, Two Roses, på scenen i Pérez Galdós-teateret på Gran Canaria. Han hadde med seg pianisten Elchin Shirinov fra Aserbajdsjan og trommis Mark Guiliana, men også symfoniorkesteret fra Tenerife.
Albumet Two Roses er nemlig ikke bare jazz, for på skiva finner man symfoniske musikklandskaper med inspirasjon fra Afrika, Karibia, israelsk folklore og et dryss av midtøsten, for å nevne noe.
Ikke bare for jazzelskere
Det er rett og slett ikke bare for jazzelskere, det Cohen tar med på scenen. Undertegnede lar seg sjelden imponere av jazz, ikke i mangel på musikkforståelse, men rett og slett fordi forutsigbarhet noen ganger er mer komfortabelt.
Avisahi Cohen fletter inn elementer som gir assosiasjoner til symfonisk filmmusikk, og således frir han til undertegnedes kjærlighet for denne sjangeren. Her treffer han blink, synes jeg.
Two Roses er spilt inn sammen med Gøteborg Symfoniorkester.
Over 50 konserter
Den 30. utgaven av jazzfestivalen på Kanariøyene skal gjeste alle de åtte øyene, fordelt på over 50 konserter og 30 prosjekter. Pandemien har ikke hindret arrangørene fra å sette opp en av de mest ambisiøse artistplakatene noensinne.
Utenom Avisahi kommer også jazzprosjektet Jazz at Lincoln Center Orchestra, med trumpetisten Wynton Marsalis.
Så har vi Snarky Puppy – instrumentalbandet fra Brooklyn i New York – som kombinerer jazz, funk, world, soul og pop. Her snakker vi Grammy-vinnere, både for beste R&B-låt i 2014, og meste moderne instrumental-album i 2016.
Gamle travere i jazzens verden, slik som pianisten og HIV-aktivisten Fred Hersch gjester også festivalen.
Jeg nevnte at det ikke bare er jazz på jazzfestivalen (det ligger i navnet, Canarias Jazz & Mas – «mas» betyr «mer»), og noe av dette bidraget kommer fra en artist som har gitt ut alt fra hip hop til neo-soul-låter, nemlig José James.
Ingen festival på Kanariøyene er komplett uten litt latinsk inspirasjon heller, og kombinerer du det med soul og funk får du Cubans Cimafunk.
Tøffingene i The Buttshakers er også noe å glede seg til, hvis garasjesoul er din greie. Og det burde det være, for dette er musikk med personlighet. Samtidig er musikken politisk ladet, med tematikk rundt rasisme og forskjeller i det amerikanske samfunnet – et høyst relevant tema for tiden.
Personlighet er det også mye av hos Patax, som kombinerer latinsk jazz og låter fra kjente og kjære artister. I år er det Beatles som får gjennomgå, og resultatet blir nok interessant, hvis vi skal dømme ut fra hva Patax gjorde med for eksempel Billie Jean av Michael Jackson.
Årets jazzfestival byr på en av historiens beste artistplakater, og tar sjanser med symfoniorkester og alternative sjangre. Samlet sett blir kombinasjonen rett og slett et musikalsk eksperiment, og nettopp dét er jo en av jazzens styrker.