Ciao Ciao Meloneras ble til Goodbye Forever, Meloneras

Jeg kom klokken 14 til restauranten sammen med spisevennen. Utenfor sto en brysom liten dame i lilla boblejakke som kun hadde som jobb å få oss inn. 

Vi hadde noen spørsmål, men hun ville ha oss til bordet før hun kunne svare. Jeg spurte om hun virkelig frøs der i solsteika, og hun bekreftet at det var helt grusomt der i vinden. Man kan jo forstå dét.

Vi fikk altså bord med en gang, og servitøren var kjapt ute med å spørre hva vi ville drikke. 

Jeg sa at det ikke var helt sikkert ettersom vi ikke visste hva vi ville spise, men vi kunne jo starte med litt vann. 

Min spisevenn spurte om de kunne servere et glass Lambrusco, men vi fikk vite at det fikk de kun selge i hele flasker. 

Boblene tatt i betraktning kan vi forstå dét på en mandag eller tirsdag, men fredag ettermiddag burde det uansett gå helt fint å selge ett glass.

Min spisevenn er hørselshemmet og fikk ikke med seg med eller uten boblevann-spørsmålet, og servitøren ble utålmodig og slang fra seg drikkekartet. 

Vi følte vi fikk en 15-minutters timeout på grunn av vår ubesluttsomhet. Da servitøren etter et par vink kom tilbake, måtte vi bekrefte at vi nå var helt sikre på hva vi ville drikke. 

Vi burde egentlig gått videre derfra, men som ihuga nordmenn tenker vi at «dette går jo sikkert mye bedre etter hvert»…

Spisevennen var skikkelig sulten. Jeg var mer fysen på noe lettere og kikket under «salater og kalde forretter». 

Samtidig kikket jeg over på nabobordet og fikk øye på en bugnende bruchetta (brød, hakket tomat, basilikum, olje og vinaigrette) og bestilte bruchetta og en tunfisk-tartar med avocado.

Spisevennen bestilte escalope empanado (som en schnitzel, men på oksekjøtt og ikke kalv eller svin), og han fikk velge både salat og bakt potet til.

Maten kom bemerkelsesverdig raskt, jeg vil si innen fire minutter. Jeg ble litt betenkt: Hvordan klarer kjøkkenet dette? 

Men de har vel alt «mise en place». Så kom en ny servitør med det samme evinnelige maset om hvem som skal ha hva. Ærlig talt? To gjester og tre retter på bordet?

Kan ikke restaurantene snart gå til innkjøp (eller bruke det om de har) et egnet bestillingssystem som markerer hvem som skal ha hva? Bord 36, første person fra venstre (klokken 9) og så videre… 

Les også: 

222SW leverer smaksopplevelser og utsikt i særklasse

Dette fungerte 100 % med servitørblokk og penn på 80-, 90- og 2000-tallet, før vi fikk de klumpete iPadene eller mobiltelefonen som vår servitør hadde!

Det kom fire store tallerkener på bordet, og det som var min bruchetta ble både plassert foran meg, tatt fra meg og satt lenger ut på bordet før jeg fanget den tilbake selv med et unnskyldende blikk ovenfor servitøren. Hun tok den fra meg igjen og plasserte tunfisktartaren midt foran meg.

Og derfra kom nedturen…

Bruchettabrødet var seigt. Så gammelt og seigt at jeg mistenker kokken hadde gjenbrukt en pan con ajo som ikke ble spist fra formiddagens bordsetning. Brødet var totalt uspiselig, mens tomathakket var rikelig og med god fylde av tørket basilikum og olivenolje. Men hvor var syren? Hvordan kan en restaurantkokk klare å ødelegge en bruchetta?

Min tunfisktartar var absolutt voluminøs og laget som en timball (maten presses ned i en form for så å vippes imponerende over på tallerkenen) med rikelig tunfisk og avocado, men det var det hele. 

En tartar skal egentlig lages av krystet eller most kjøtt eller fisk. Oftest får vi bifftartar som minner om kjøttdeigen man får på Kiwi, mens noen har bestemt seg for at en tunfisktartar skal lages av store, overdimensjonerte kuber av tunfiskkjøtt. Dette forringer smaken og sørger for at gjesten spiser retten veldig fort.

Det var ingen smak av krydder, ingen ingefær, soyasaus, sesamolje, salt, pepper – absolutt ingen smak av noe annet enn tunfisk og avocado. Hva sviktet her? 

Dette er basic knowledge og sannsynligvis førsteårs pensum på kokkeskolen. (Da jeg tok kokkeskolen, hadde vi ikke slike fancy greier som tunfisk, men vi hadde da smaksløker.)

Nå lå det derimot en dau og flekkete halv liten sitron ved siden av, som jeg fortvilet forsøkte å presse over maten. Men syren skal jo være inni maten – ikke oppå som kvernpepper.

Etter et par munnfuller med denne triste opplevelsen tok jeg et blikk over på spisevennens tallerken. 

Her var det escalope og bakt potet og salat. Escalopen var helt jevnt stekt og oppblåst. Her luktet det frityr lang vei, og dét var det. Mine schnitzler stekes i smør eller margarin, og på tilstrekkelig varme slik at kjøttet ikke blir gjennomstekt, men akkurat passe. Da blir det mørt og tyggbart.

Den bakte poteten var… en bakt potet... Uten kryddersmør eller noe annet som kunne forsterket smaken. Poteten smakte som om den hadde stått i varmebad i mange timer.

Spisevennen påstod også at denne escalopen hadde vært stekt en gang før. Med den kraften som skulle til for å dele den opp, tror jeg det gjerne. 

Dette tørre, tynne kjøttstykket var så hardt at spisevennen måtte ta Heimlich-grepet på kniven (med hele kniven inni hånden 🗡️✊🏻 med eggen nedover) for å dele opp kjøttet i passe store biter.

Likevel gikk det galt én gang, og spisevennen måtte gå ut for å hoste opp en bit av kjøttet som satte seg fast i halsen. Her gjaldt det å tygge maten 21 ganger, slik bestemor formanet.

Halvveis i måltidet bestemte jeg meg for å skrive ned min erfaring, så jeg har ikke bilder av rettene slik de kom til bordet. Helt ærlig så det ikke så galt ut. Men meningen er at det skal smake godt – ikke forsvares med bra presentasjon.

Underveis kom ingen for å fylle opp vannglass eller vinglass. Vi måtte klare oss selv gjennom hele måltidet. 

Hvor ligger grunnlaget for 10 % tips her? Vi fant ut sammen at denne maten hadde vi absolutt klart å lage hundre ganger bedre selv – og servert med hygge og trivsel.

Vi betalte regningen, takket for oss og forsvant fort unna.

Meloneras-stranden på 2000-tallet var et fynd – langt unna turisme og masete innkastere. Nå har området blitt som strandrestaurantene i Playa del Inglés: middelmådig mat til stive priser.

Vi betalte €68,50 for elendigheten.

Dette står ikke til eksamen etter førsteår på kokkeskolen engang.

For oss ble det Goodbye Forever, Meloneras!