Til vi ses igjen

Jarl Wåge

Skribent

Det er med et visst vemod jeg har satt meg ved tastaturet, for nå har jeg allerede krysset tidshavet, og det har skjedd i hurtigbåtfart. Vemod fordi tiden her er over for denne gang. Samtidig kjenner jeg på en glede over at jeg er så heldig å få oppleve denne øya. Akkurat nå må jeg vedgå at jeg også ser fram til å dra hjem til nære, kjære og våren i Norge.

Det sier seg selv at når en skal være så lenge et sted der hovedingrediensene er sol og varme, kan en ikke legge opp til hæla i taket, håll i gång og feriestemning hele tida. Det er å spille hasard med lever og nyrer. 

Hverdagsrutiner er viktige, akkurat som hjemme. Ut på tur for eksenpel. Ofte lange turer langs Las Canteras og El Confital. Turer med havet som hissig, opprørt, solglitrende, skvulpende sidekamerat. Hyggelige middager med venner og kjente. Dager som inneholder det å skrive, lese eller ganske enkelt ligge på sofaen med TV, Netflix og mobil.

«Dørgende kjedelig,» tenker du kanskje. «Tja. Hverdagsliv, med hverdager som er mindre grå her enn hjemme.» svarer jeg.

Flyttet til Gran Canaria i 1980:

Gran Canaria-patriot på sin hals

Hverdagsliv med krydder på maten i form av hyggelige og vakre opplevelser. Som da jeg hadde bestilt fotpleie i en av disse kinesiske salongene. Mens jeg blei behandlet, kom det inn ei ung dame som var ute i samme ærend. Hun hadde med seg bestemora si som satt i rullestol. De er flinke til å ta seg av sine eldre her. 

Ei bestemor som på merkelig vis fylte rommet. Ikke fordi hun var stor eller gjorde mye av seg. Snarere tvert imot. Det var hele fremtoningen. Hun hadde stråhatt med en blomst i. Fargerik bluse og jakke. Ikke skrikende. Nydelig avstemt. På hendene hadde hun hansker i samme sjatteringer. Over bena hadde hun et pledd som selvsagt matchet resten. 

Men det som først og fremst tiltrakk seg oppmerksomhet, var ansiktet hennes. Rynker som bekkefar nedover kinnene bar bud om levd liv, samtidig som en ro og verdighet over trekkene gjorde henne betagende vakker.

«I grow weak in the presence of beauty,» synger Alyson Moyet. Jeg blir også svak i nærheten av skjønnhet. Samtidig gir sånne ansikt meg en behagelig ro. Blikket mitt hvilte stadig på henne. Av og til møttes øynene våre. Da smilte vi nesten forlegent til hverandre.

Jeg var ferdigbehandlet før barnebarnet, betalte og gjorde meg klar til å gå. Plutselig tok jeg mot til meg, gikk bort til henne og sa: «Usted es muy guapa.» «De er meget vakker.» Det var helt naturlig å være Dis med henne. Ansiktet hennes lystes opp i et strålende smil, og hun tok meg i handa og takket. En hendelse som gjorde at jeg følte meg aldeles oppløftet da jeg gikk derifra.

De siste årene har jeg blitt veldig klønete i ulendt terreng. Å gå på Las Canteras-stranda er aldeles nydelig. Der den gjør en sving ved Playa Chica, kan det vere knallhardt og knudrete underlag om bølger vasker bort sanden. 

Slik var det en dag da jeg skulle forbi der. Jeg stavret meg frem som en hundreåring og måtte støtte meg til muren med eine handa mens jeg konsentrerte meg om å unngå de spisseste stenene. 

Plutselig tok ei hand tak i mi hand. Jeg kikket forundret opp og så en ung, flott mann stå der. «Kom skal jeg hjelpe deg over,» sa han og geleidet meg til mykere underlag. En naturlig vennlighet som gjør at jeg stadig blir rørt når jeg tenker på det.

En dag satt jeg på en liten uteservering ved Playa Chica. Det var nesten fullt der. Et par sto og så etter plass. Jeg pekte på to ledige stoler ved mitt bord og indikerte at de kunne sette seg der. To hyggelige mennesker som hadde flyttet fra fastlandet til Las Palmas. Da jeg ba om regningen, kunne kelneren fortelle at den allerede var betalt av de to ved bordet mitt.

Les også: 

Las Canteras - verdens beste bystrand

Som noen muligens har fått med seg, er jeg usedvanlig glad i Las Canteras, bor like ved og tilbringer mye tid der. En sjelden gang går jeg en trafikkert parallellgate hjem. Der har jeg lagt merke til en liten, sliten bar. Nesten et hull i veggen. En kveld stakk jeg innom og kjøpte en gin tonic til €3.50. En mann satt ved bardisken og sov. En tysker var så full at han bare snakket med vokaler.

En ettermiddag besøkte jeg baren igjen. På et bord ute satt det en usedvanlig stor mann. «Du trenger nok to seter på flyet,» tenkte jeg. Sikkert litt nedlatende. Denne gangen kom jeg i prat med folk. Ekte, interessante mennesker. Den digre kom også inn. Han var stor, men først og fremst en hyggelig og jovial fyr.

Det har blitt en bar jeg stikker innom. Et sted der folk nikker gjenkjennende og prater med meg.

En ny opplevelse denne gangen er at jeg har fått skrive litt for Canariavisen. For en som liker å uttrykke meg med ord, har det vært hyggelige arbeidsoppdrag som jeg håper jeg kan fortsette med neste år.

Andre krydder i hverdagen er å oppleve og utforske vakre Gran Canaria. Spesielt sammen med lommekjente søster Mirjam som guide og reisefølge. 

Vi drar på det vi kaller foto-safarier. Til fjellene på mandelblomsterjakt, for eksempel. Blomster som blir vakrere dess nærmere en kommer inn på dem.

Eller solnedgang-safari. Til Taurito, for eksempel, der vi kan fotografere mens dovne, lunkne bølger skvulper rundt beina våre. Her om dagen dro vi til Maspalomas. Jeg ville fotografere menneskesilhuetter på piren der og lå i bakhold som en paparazzifotograf. Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde fanget et frieri med kameraet. 

Jeg gikk opp til paret, gratulerte dem og fortalte nesten litt beskjemmet at jeg tilfeldigvis hadde bilder av begivenheten. De blei kjempebegeistret, fikk bildene via AirDrop og sa at det var helt greit at jeg delte dem. 

Paret var fra Skottland. Hun hadde en nydelig, liten unge på armen. Mannen fikk «Ja», de var strålende lykkelige, og det var ikke bare de som hadde et magisk øyeblikk den kvelden.

«Vemodig,» sa jeg innledningsvis. «Og glede» Stryk vemodig. Når jeg nå har mimret meg gjennom oppholdet her, er glede den dominerende følelsen. Glede sammen med takknemlighet. Takknemlighet fordi jeg er så heldig å få bo her noen måneder hvert år.

Da gjenstår det bare å si: «Til vi ses igjen».