Flyttet til Gran Canaria i 1980:
Gran Canaria-patriot på sin hals
«Si noe negativt om Gran Canaria,» utfordrer jeg henne innledningsvis. Hun ser nesten forundret på meg. «Noe negativt om Gran Canaria?» gjentar hun. «Den må jeg faktisk tenke på».
Annonse
Jeg skal lage portrettintervju med min egen søster, Mirjam Wåge Jensen. Lett som en plett og ganske så utfordrende. Det skal være personlig, men ikke privat. Det er hun som skal formidle. Jeg skal bare tegne portrettet. Bakgrunnen for intervjuet er at hun er for veteran å regne blant nordmenn på Gran Canaria. Hun bor her på førtifemte året, har hatt mestedelen av sin yrkesaktive karriere her, kjenner øya ut og inn og har vært aktiv på mange fronter.
«Hvorfor flyttet du til Gran Canaria?» lurer jeg på. «Jeg hadde en bror (sic) som fortalte om ledige jobber ved Den norske skolen der og at han og kona hadde søkt. Det vakte min interesse. Jeg òg sendte inn en søknad og fikk jobb. Sommeren 1980 satte vi kursen sørover. Jeg så for meg ett år på solskinnsøya. Men ett år ble til to og tre. Etter seks år begynte jeg å si at nå bor jeg her».
«Hva gjorde at du tok den bestemmelsen?» spør jeg.
Hun tar en slurk kaffe, lener seg tilbake og tenker seg om. Her skal det ikke være uoverveide svar.
Annonse
«Trivsel,» slår hun fast. «Trivsel i privatlivet og på jobb. Klimaet òg, selvfølgelig. Etter hvert som jeg begynte å utforske øya, gikk det for alvor opp for meg for en storslått og variert natur den har».
Den norske skolen på Gran Canaria fylte nylig femti år. Jeg ber henne gi en kortversjon av dens historie. Hun blar gjennom sin indre historiebok før hun svarer:
«Den ble stiftet i 1974 av Kristoffer Rusten. De første årene holdt den til i en bungalow i Playa del Ingles. Da jeg kom hit i 1980, var den flyttet til i Tauro. Det var her jeg fant et sted å bo også og har bodd her siden».
Hun tar meg med på en tur i nabolaget for å vise meg hvor skolen lå.
Annonse
«Det ser ut som temmelig kummerlige lokaler,» påpeker jeg.
«Det tenkte vi ikke på den gangen,» repliserer hun. «Det var sånn det var. Men den ble snart for liten ettersom stadig flere nordmenn slo seg ned i området. I årsskiftet 1987/88 flyttet vi til en større og mer moderne skole i Barranco de la Verga rett opp fra ANFI sitt store anlegg. Nå har skolen gjennomsnittlig 240 elever per år.
Mirjam Wåge Jensen er fra den lille bygda Vågsvåg i Ytre Nordfjord. Som de fleste ungdommer der måtte hun reise ut for å få seg utdannelse. Hun gikk på gymnas i Sauda og tok lærerutdanning og startet lærerkarrieren i Stavanger.
Jeg vil vite hva slags forhold hun har til Norge.
Annonse
«Norge er hjemlandet mitt,» begynner hun etter en stund og løfter kaffekoppen på nytt.
«Kaffen har blitt kald,» sier hun med en grimase og setter den fra seg.
«Jeg er norsk statsborger og har mange av mine nærmeste der. Blant annet yngstesønnen min, Ørjan, svigerdatter og tre barnebarn. I tillegg til tre søsken. Jeg reiser til Norge hvert eneste år og er veldig glad i fedrelandet mitt. Det er vel riktig å si at jeg har røttene mine i Norge og at Gran Canaria har erobret det meste av hjertet mitt.»
Etter enda en pause føyer hun til: «Jeg kommer nok aldri til å flytte tilbake».
Annonse
Mirjam (Jeg tillater meg å være på fornavn!) blir omtalt som ei fargerik dame. Varemerket hennes er svart hår med knallrøde striper. Hun innrømmer at hun er opptatt av klær og farger og at alt skal matche og henge sammen.
«Hvorfor kle seg kjedelig?» ler hun.
Mirjam snakker bortimot flytende spansk, og jeg vil vite hvorfor hun lærte seg språket når hun bor i et område der de fleste klarer seg med engelsk og norsk. Igjen ser hun forbauset på meg, og denne gangen nøler hun ikke med å svare:
«Jeg skulle bo her, og for meg var det viktig å kunne kommunisere med de innfødte og få mest mulig innblikk i liv og skikker på Gran Canaria».
Hun forteller at hun meldte seg på spanskkurs første året og at sengelektyren hennes lenge var spanske grammatikkbøker. Jeg får også vite at tv-en ble en nyttig læremester. Hun begynte å se spanske programmer og for å forstå innholdet leste hun om dem i diverse programblad som fantes den gangen. Da hun følte at hun behersket språket, hadde hun selv spanskkurs for kollegaer, foreldre og fastboende. Det kunne bli opptil tre kurs i uka.
Folk som kjenner Mirjam, beskriver henne som engasjert, aktiv, positiv og hjelpsom.
«Hva har du ellers brukt tid på, ja, utenom å lære spansk?» spør jeg. «Hva har jeg ellers brukt tid på?» mumler hun som om en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare.
«Jeg har vært alenemor for to sønner, og det har krevd sitt. De er de aller viktigste personene i livet mitt. De og familiene deres.»
Vidar, eldstemann, driver restaurant i Puerto de Mogán. Han var i sin tid en av verdens aller beste profesjonelle vindsurfere og reiste verden rundt og konkurrerte. Ørjan bor i Norge og jobber i oljebransjen. Han var også vindsurfer på topplan.
Det er tydelig at Mirjam ikke er spesielt glad i å snakke om seg selv. Inn imellom foreslår hun at vi skal kutte ut hele intervjuet, men jeg vil vite mer. Blant annet om hennes kjærlighet til Gran Canaria. Å være med henne på turer rundt om på øya er en opplevelse. Hun kjenner den ut og inn.
Nølende blir hun med videre: «En kanarier, ei norsk venninne og jeg startet i 1989 ei fjellgruppe som vi kalte Montañeros de Mogán. Hver eneste søndag året rundt arrangerte vi fotturer for opp til femti deltakere. Vi tre som stiftet gruppa, gikk opp turene på forhånd. Vi gikk fjell til topps, daler til bunns, gjennom skoger, langs kanten av vulkankrater og spiste lunsj i små, avsidesliggende landsbyer. Det var da jeg virkelig lærte øya å kjenne og fikk øynene opp for alt det vakre som finnes her. Ikke bare Gran Canaria, forresten. Vi arrangerte turer til de andre øyene òg. Blant annet til toppen av Teide på Tenerife, 3715 meter over havet».
Mirjam er en ivrig og dyktig fotograf.
«Fotografering er nesten en lidenskap,» vedgår hun.
Igjen nøler hun. Ser nesten brydd ut.
«Må vi snakke om dette? Det er sikkert kjedelig å lese om for andre,» innvender hun.
Det må vi. Snakke om dette, altså.
«Siden jeg er så glad i naturen, var det naturlig for meg å begynne å ta naturbilder. Alltid og overalt. Jeg husker at familien min blei temmelig lei av å være på tur med meg fordi jeg stadig måtte stoppe og fotografere. Når vi kom hjem, skulle bildene bearbeides og entusiastisk vises frem. Entusiasmen var visst bare på min side.»
Hun flirer litt før hun holder frem: «Nå er det flere i familien som er like ivrige fotografer som jeg er, så det hadde en smitteeffekt».
Det ser ut som om beskjedenheten har tatt en pause, for nå har hun kommet skikkelig på glid. Det er tydelig at fotografering engasjerer henne:
«Jeg har i flere år vært med i ei spansk fotogruppe som eneste utlending. Vi hadde utflukter over alt. Det var veldig sosialt og skikkelig stas å være sammen med folk som var like entusiastiske fotografer som jeg selv. Vi har hatt flere foto-utstillinger både i Las Palmas og andre byer».
Jeg lurer på om det er andre ting hun har vært engasjert i?
«Ikke noe som er noe å snakke om.»
Igjen tar beskjedenheten plass i førersetet.
«Å, jo da,» insisterer jeg. «Kom med det.»
«De første årene på skolen, før det var så mange boligformidlere her, tok jeg på meg arbeidet med å finne bolig til nye kollegaer, til familier som skulle ha barn på skolen og elever i videregående som kom alene og trengte et sted å bo. Det var tidkrevende, for det var viktig for meg at folk fikk et skikkelig sted å bo».
«Du ble vel rik av boligformidlingen?» slår jeg frempå.
«Hva er det du snakker om?» fnyser hun. «Rik? Det var selvsagt frivillig arbeid».
Helt ubedt forteller hun at hun og ei venninne også arrangerte mat og vinturer. Spesielt nord på øya.
«Der er det mange lokale vinprodusenter, noe mange ikke er klar over, og de inviterte på vinsmaking etterfulgt av et godt måltid. Enda en måte å lære Gran Canaria å kjenne på».
Vi har kommet til veis ende, og jeg legger fra meg penn og notatblokk.
«Du ba meg si noe negativt om Gran Canaria,» legger hun plutselig til. «Det eneste jeg kan komme på, er boligpolitikken. Nå er vi en situasjon der innfødte blir presset ut av boligmarkedet fordi utlendinger med bedre økonomi kjøper eller leier til priser mange kanariere ikke har råd til. Derfor er det et veldig feil signal å sende ut at norske investorer planlegger å bygge nye luksusboliger i Arguineguin. Det byen trenger, er boliger til de som ikke har råd til luksus».
Ettermiddagen er på hell i Tauro. Med ett peker Mirjam i retning vest og utbryter: «Se den fantastiske solnedgangen. Den må vi jammen forevige».
