Dette er en lederartikkel, og gir uttrykk for denne avisens mening.

Mens migranter lever under stadig vanskeligere forhold i det som av aktivister blir kalt «konsentrasjonsleirer», snakker nordmenn om hvordan de gleder seg til neste ferie på Gran Canaria. Men ikke før migrantene er borte. Hvem vil vel på ferie der det finnes migranter?

Pandemien som har stengt grensene og stoppet reiselysten synes å være glemt i enhver debatt om innvandringspolitikken blant nordmenn i Spania.

Til tider kan man begynne å lure på om det ikke er coronaviruset som har stoppet turistene, men migrantene fra Afrika. Det ser i hvert fall slik ut hvis man skal ta utgangspunkt i innvandringsdebattene som raser i diverse Facebookgrupper som omhandler Kanariøyene.

De som ikke reiser av lyst, men som flykter fra fattigdom, konflikter og en bekmørk fremtid, setter seg neppe i en livsfarlig båt fordi de vil på ferie.

Lykkejegere blir de gjerne kalt av mange på Facebook. Det blir nok enklere å dehumanisere migrantene hvis de bare er lykkejegere.

Det er forståelig, for hvis man tar inn over seg hvilke skjebner som er å møte i leirene er det ikke like enkelt å fraskrive seg ansvaret.

Les også:

Migrant: – Alle hadde reagert om de fikk dette til middag

Og et ansvar har vi. Å søke asyl er en menneskerettighet. Det er en rett som er nedfelt i både Flyktningkonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen og EUs eget lovverk.

Det er derfor ikke oppløftende at den første tanken som former seg hos mange er at vi bør sette disse rettighetene til side, fordi det nå skjer på vårt feriested.

Det var i stor grad Europa som bidro til å utforme menneskerettighetene og de har i stor grad bidratt til å gi oss den friheten og livskvaliteten vi nyter i dag.

Naturligvis har land rett til å kontrollere egne grenser. Viktigheten av dette har vi sett tydeligere enn noensinne under pandemien. Men på samme måte som Spania er i sin fulle rett til å passe grensene sine, har migrantene rett til å søke asyl – også hvis de kommer til landet ulovlig.

Samtidig er det selvsagt forståelig at man reagerer når bilder i sosiale medier viser favoritthotellet som asylmottak. At regjeringen i Spania har tatt noen særdeles diskutable valg under migrantkrisen er det liten tvil om.

Les også:

Mottakshotellet er ramponert: – Jeg er redd, sier nabo

Også de som er igjen på øyene til tross for pandemien har merket krisen på nært hold. Når hundrevis av ungdom blir plassert på et hotell uten ressurser til å sette grenser og aktivisere disse blir det bråk.

Slike situasjoner vil naturligvis trekkes frem når man i ettertid skal vurdere hvordan krisen ble håndtert og det bør heller ikke skyves under teppet. At de som opplever daglig bråk og politiutrykninger på nært hold reagerer er helt forståelig.

Til syvende og sist vil de fleste migrantene bli sendt hjem. De fleste får ikke innvilget flyktningstatus.

Men det faktum at en god del av migrantene faktisk vil få dette er grunn god nok til å holde hodet kaldt. Bak hver falleferdige båt er det enkeltmennesker med egne historier.

«Ja til brorskapet» står det skrevet på banneret til denne migranten, som demonstrerte på Tenerife for humane leveforhold. Foto: Asamblea de Apoyo a personas migrantes en Tenerife

Den har de rett til å fortelle, slik at asylsaken deres kan vurderes i henhold til menneskerettighetene.

Likevel blir disse menneskene utsatt for vold, trusler og hat. Det foregår både på nettet og i den virkelige verden. Migranten som ble skutt på med luftpistol i Las Palmas kan skrive under på det. Det kan også den unge mannen som ble truet på livet med machete.

Å dehumanisere tusenvis av migranter i en prekær situasjon synes å ha blitt hverdagskost på sosiale medier. Det burde vi kunne holde oss for gode for.

Les også:

Migranter utsatt for vold: – Det første slaget kom bakfra

Alle som deltar i ordskiftet på sosiale medier bidrar til å utforme meninger og holdninger. Det gjelder også de som bagatelliserer andres frykt, følelse av utrygghet og ubehagelige opplevelser. Å kalle disse menneskene for hatgrupper og rasister er derfor lite konstruktivt.

Rasismekortet er det fort gjort å trekke opp hver gang noen er kritiske til håndteringen av denne krisen. Det bør vi være forsiktige med, hvis ikke man selv ønsker å bidra til polarisering.

Det finnes såklart rasister der ute og de bør man våge å stille til ansvar for deres ytringer. Men en konstruktiv debatt kan først få blomstre hvis vi slutter med polariserende merkelapper.

Det handler om grunnleggende respekt for mennesker – både de som bor i lokalsamfunnet og migrantene som har satset livet på en bedre fremtid.

Les også:

2000 migranter bor fortsatt på hotell på Gran Canaria

Det er ikke bare en juridisk, men også moralsk forpliktelse å opprettholde menneskerettighetene og vår verdighet, også når vi synes det blir ukomfortabelt.

Det finnes de som frykter at masseinnvandring og migranter truer våre europeiske verdier. En del av disse verdiene er nettopp medmennesklighet, solidaritet og menneskerettigheter.

De som ønsker å sette disse til side utgjør i seg selv en trussel mot våre verdier. Det gjør også de som bidrar til økt polarisering gjennom sine valg av ord.